Så lite som skal til ....
Da vi rundet nytt år var følelsen i familen god. Vi hadde greid oss gjennom julen uten å tømme oss fullstendig for penger. For første gang på de 12 årene vi har kunnet kalle oss en familie, var det satt av midler til å møte regningstrollet som alltid har kommet krypende i midten av februar. Fremtidsutsikten virket lysgrønne som håpet. For en liten uke siden klaget min kjær kone over følelsesløshet i sine føtter. Da dette ikke gikk over, men snarere tiltok og spredte seg, tok hun kontakt med legen som umiddelbart beordret innleggelse. Av gårde bar det til Haukeland hvor hun noe beskjemmet ble anbrakt på akuttmottaket med løfter om prøvetagning (full EU kontroll). "Dette er pinlig" ymtet hun. "Jeg er jo ikke syk !" slo hun fast. På dette tidspunktet var jeg hjertens enig, mente dette var bortkastet tid, men fremholdt at siden vi først var her ...
Prøver ble tatt og hun ble flyttet til nevrologen. Her konkluderte man med at utvidete prøver var det som skulle til for å finne den rette medisin. Som konkludert så gjort. Det ble i uviss rekkefølge tatt spinalpunksjon, magnetrøntgen, blodprøver, blodgass prøver og en mengde mer eller mindre obskure førlighets og bevegelses tester. Etter nitidig tapping av diverse kropslige fluider ble remediene anbrakt i form av bredspektret steroide basert intravenøs væske, en væske hvis kvaliteter var uovertruffen. For første gang ble nyven mellom øynene mine synlig når jeg filosoferte over situasjonen. Min kones nyve kunne jeg ikke betrakte lenger da hun dessverre ikke fikke dele ektesengen, men ble forvist til stuen på en sofa. Dette skyldtes vår 6 måneder gamle datter som grunnet væsken med de magiske evner ikke lenger fikk nyte av morens bryst, men nå måtte ta til takke med NEN servert av via flaske av farens hånd. Min kone var hjemme på permisjon i påvente av prøve svarene. Å få vidunder remediet ble en del av den daglige rutinen. 2-3 timer hver dag på Haukeland. Det dro seg mot helg og tilstanden tok en uventet vending da lammelsene forsatte å spre seg og nådde brystpartiet. Hun hadde stivnet voldsomt til i alle ledd og hadde store smerter i armer og ben. Resultatet ble inndragelse av permisjon og undertegnede med enda dypere fure mellom øynene, alene hjemme med 3 barn. Forklaringen om at dette var rutinemessig oppfølgning ble ikke uten videre akseptert og spørsmål ble stilt. For første gang under hele denne hendelsen gikk det opp for meg at min kone var syk. Helgen vaklet seg avgårde mot en ny uke mens humøret mitt gikk i ett med det blygrå bergensværet. Vinter i vann. Min kones tilstand ble gradvis værre og værre. I skrivende stund går det ambulerende vakt på henne. Hun sjekkes kontinuerlig og hjerte og lunge funksjonene måles hver tredje time. Natt til mandag var pulsen nede i 32 og blodtrykket 195/132. Hun kan ikke lenger avgjøre om hun må på toalettet eller ikke. Ikke for det, dit klarer hun ikke gå under oen omstendigheter. Hun er utstyrt med mobil for å holde kontakten med oss og vi med henne, men har problemer å trykke inn svar knappen. Lammelsene har nå nådd kjeven . Hun er livredd ..... jeg og.
Prøver ble tatt og hun ble flyttet til nevrologen. Her konkluderte man med at utvidete prøver var det som skulle til for å finne den rette medisin. Som konkludert så gjort. Det ble i uviss rekkefølge tatt spinalpunksjon, magnetrøntgen, blodprøver, blodgass prøver og en mengde mer eller mindre obskure førlighets og bevegelses tester. Etter nitidig tapping av diverse kropslige fluider ble remediene anbrakt i form av bredspektret steroide basert intravenøs væske, en væske hvis kvaliteter var uovertruffen. For første gang ble nyven mellom øynene mine synlig når jeg filosoferte over situasjonen. Min kones nyve kunne jeg ikke betrakte lenger da hun dessverre ikke fikke dele ektesengen, men ble forvist til stuen på en sofa. Dette skyldtes vår 6 måneder gamle datter som grunnet væsken med de magiske evner ikke lenger fikk nyte av morens bryst, men nå måtte ta til takke med NEN servert av via flaske av farens hånd. Min kone var hjemme på permisjon i påvente av prøve svarene. Å få vidunder remediet ble en del av den daglige rutinen. 2-3 timer hver dag på Haukeland. Det dro seg mot helg og tilstanden tok en uventet vending da lammelsene forsatte å spre seg og nådde brystpartiet. Hun hadde stivnet voldsomt til i alle ledd og hadde store smerter i armer og ben. Resultatet ble inndragelse av permisjon og undertegnede med enda dypere fure mellom øynene, alene hjemme med 3 barn. Forklaringen om at dette var rutinemessig oppfølgning ble ikke uten videre akseptert og spørsmål ble stilt. For første gang under hele denne hendelsen gikk det opp for meg at min kone var syk. Helgen vaklet seg avgårde mot en ny uke mens humøret mitt gikk i ett med det blygrå bergensværet. Vinter i vann. Min kones tilstand ble gradvis værre og værre. I skrivende stund går det ambulerende vakt på henne. Hun sjekkes kontinuerlig og hjerte og lunge funksjonene måles hver tredje time. Natt til mandag var pulsen nede i 32 og blodtrykket 195/132. Hun kan ikke lenger avgjøre om hun må på toalettet eller ikke. Ikke for det, dit klarer hun ikke gå under oen omstendigheter. Hun er utstyrt med mobil for å holde kontakten med oss og vi med henne, men har problemer å trykke inn svar knappen. Lammelsene har nå nådd kjeven . Hun er livredd ..... jeg og.
Kommentarer