Generasjons forskjeller til besvær

Så omsider senker roen seg. Tv er slått av, radioen sørger for behagelig stemning. Eldste jenta sitter fordypet i en murstein av en bok i fantasy sjangeren. Mellomste jenta lager smykker, mens minste jenta sover mett og god med et smil rundt munnen. Lukten av jul pirrer de olfaktorisk sansene selvom julen også i år er preget av flytende sne.
Varierende familieforhold skaper nok spenning til at utladningen 2. dag er komplett.
Velmenede mennesker med ulik bakgrunn som litt varm i kinnene lar ubetenksomme ord falle i særdeles dumme sammenhenger. Andre forhold er kompliserte grunnet manglende empati og forståelse for hvorledes en virker på mennesker. I all vesentighet dreier det seg om psykopati. Ikke “bloddryppende øks i neven” psykopati, snarere en trang til å endre fakta slik at det passer inn i ens egen virkelighet og til stadighet selv fremstå som helten.
Min familie, på lik linje med andre familier lider av at våre foreldre vokste opp med amerikanske filmer og ikke evnet å se forholdene slik de egentlig var.
I samtidens Russland (sener sovjet unionen), hevdet man at folket ble kuet med makt. Det var ulovlig å mene noe annet en partiet. Folk som gjorde det forsvant simpelthen, så man vendte seg mot det vestlige som gav friheten til å tenke selv, velge selv.
Velge selv ? Man ble foret med rett syn og handlings måter gjennom et uttall av filmer med helter som James Dean, Rock Hudson, John Wayn, Ronald Reagan.... Sistnevnte klart til og med å bli president for det “forjettede land”. Et land som setter sin lit til Mickey Mouse.
Våre foreldre fremstår i dette noe mer nyanserte verdensbilde som naive. De stemmer AP eller FRP. De har meninger om systemer i land de ikke kan uttale og fremfører dem som om det er sannheter. De møter seg selv i døren i enhver form for meningsutveksling. Er det rart de tilpasser sannheten, og former den som en amerikansk film med John Wayn i hovedrollen. Gjett hvem som er “I’ll dutche”.
Visst er det patetisk og sørgelig, men kanskje det egentlig er en forsvarsmekanisme?
Tenk deg at du etablerer et livssyn og etterlever dette i 50 år, så gjøres du oppmerksom på svakheter ved disse synspunktene av ditt eget avkom. I de amerikanske filmene som legges til grunn for dette livssynet, skal man bli gammel og vis. Barn og barnebarn skal søke informasjon hos en hvithåret, godmodig, bebrillet bestefar med masser av livserfaring. Desverre er hverdagen ikke slik. Barn og barnebarn trenger ikke denne informasjonen. Det vedgår dem ikke. Sakte begynner du å tvile på deg selv, din verdi. Neste gang du ser deg i speilet liker du ikke det du ser, så du begynner å kompensere. Litt etter litt tilpasses opplevelser en form som er bemerkelsesverdig lik i form gamle amerikanske filmer. Det bli en revitalisering av en film form som i våre dager anses å være like sannferdig som bibelen.
Vi lytter til våre foreldre i spenning og undring. Tar gjerne del med små anekdoter med paraleller til temaet. Vi smiler og ler og er enige. Det blir en sannhet, men ikke en sannferdig sannhet. Våre foreldre deltar på en annen arena enn de gjerne ønsket, men er glad for å delta. Og vi blir litt mer avstumpet , litt fattigere og litt mindre skruppelløs..........